Dette møtte meg i dag tidlig da jeg skulle ta bilen inn til arbeid. Selv nå 19. april ble jeg nødt til å koste bilen før jeg satt meg inn for å kjøre. Som oftest på denne tiden av året er det mer vårlig enn i dag. Jeg husker likevel spesielt godt natten til 21. april 1988.
Fostervannet gikk og til vår forferdelse var vi snødd inne. Mannen måkte seg ut, han vasset i en meter sne opp til veien der vi heldigvis? hadde satt bilen kvelden før. Der brukte han forholdsvis lang tid på å måke bilen fram, mens jeg ringte til fødeavdelingen for å si at vi var på vei.
Vi var på vei, men det tok oss godt over fire timer før vi kom fram til sykehuset. Fire timer på en strekning det normalt tar 30 min. Vi ble rett og slett stående fast kun km. fra vårt hus. Heldigvis hadde vår gode nabo sett oss ta av sted og forsto umiddelbart hva som var i gang. Han hadde i oppdrag å sørge for at sideveiene var brøytet til morgentrafikken satte inn. Til alt hell for oss.
Etter å ha kjørt foran oss og ryddet vei inn til kommunesenteret begynte han med organiseringe av brøytebilene slik at de kunne få åpnet veien over eidet.
Jeg husker jeg satt å gnikket på håndtaket over drøren mens jeg sang barnesanger og telte sekundene mellom riene.
Vi nådde det akkurat; 15 minutter senere kom vår første datter til verden for snart 20 år siden.
Det er altså en ting vi vet i min familie; noen år i april daler sneen i allefall til den 21.
