Den første sneen om vinteren skaper en stillhet og utrolig nok en varme som får meg til å føle meg vel.
Den tunge, våte sneen som daler ned der ute nå i slutten av mars gir meg derimot klaustrofobiske følelser, dette til tross for at jeg bor uallminnelig åpent i alle himmelretninger. Sneen er lyddemperen; fuglene som endelig var kommet med sin kvitring og leven har stilnet. Fornemmelsen av vår har avtatt, nå er det kun lengselen tilbake.
Likevel, det virker som om det skjer noe positivt; det smelter nedenfra. Det er ikke tele i jorden fordi det har vært så lite frost denne vinteren.
Ok, det lover rimelig godt.
