da jeg kjørte hjem i går etter kveldsvakten var det med åpne dører. de lot seg nemlig ikke lukke igjen på grunn av fuktighet i låsemekanismen som hadde froset til is. Det var sånn sett ikke et problem med sjåførdøren; den holdt jeg tett til meg med venster arm; giret og blinket med høyre hånd. Det var langt værre med døren på passagersiden; den slo utover i hver en sving. Jeg hadde mange stopp inn til siden for å dra den til igjen. Etter hvert som kupeen ble varm og isen i låsen smeltet fikk jeg lukket dørene.

En tanke som slo meg da var at jeg i dag heldigvis skulle ta bussen. Å sitte i fred og ro uten ansvar for annet enn egne tanker tiltalte meg da.

Bussturen innover til arbeidet i dag ble en positiv og god opplevelse. Da jeg lukke øynene var det som å være i Burma og Kongo samtidig. I området der jeg bor er det nemlig et flyktningemottak. Der stod det i allefall 40 og ventet på en buss som ikke kom. Dermed måtte min sjåfør stoppe for dem. Hele bussen ble etter hvert fyllt opp; alle setene og midtgangen.

En kakafoni av uforståelige lyder og latter fylte byssen fordi jeg verken snakker fransk eller burmesisk. Jeg syns jeg er heldig som en gang i mellom opplever dette. Spennende hårfrisyrer, ansikter, hudfarger, hatter, luer, tørkleder og lyder av en fremmed verden gjorde starten på dagen god.

Den minnet meg om bussopplevelsene i Dar es alam i 1981; der var vi 3 hvite i et hav av sorte.  Spennende.

I dag slapp jeg  å skrape bilvinduer, kjøre med skuldrene opp under ørene og kanskje med dører jeg ikke fikk lukket.

Min oppfordring: kjør buss :)