Den er blitt mer og mer min de siste par år. Den yngste tok sin storesøster med i min bil til byen. Hun skal på prøvearbeid – deretter overnatting hos kjæreste. Den eldste skal til venner. Der blir de hele helgen. Slik er det med tenåringer i huset. De er etterhvert blitt voksne tenåringer og lever sine egne liv utenfor sin kjernefamilie.
Derfor er helgen min, alene uten bil på landet og med bussforbindelse enten tidlig morgen eller sen, sen kveld.
Jeg ser fram til å være bundet uten muligheter til å forlate området. Jeg kan gå tur og de kan kan bli lange uten at jeg nødvendigvis møter på andre.
Jeg skal nyte stillheten, forhåpentligvis får jeg ryddet litt, vasket klær og heklet meg ferdig med prosjektet jeg holder på med. Så kjedelig vil nok mange si. Jeg har lengtet etter det.
Kanskje får jeg gått meg en tur. Ved sjøen eller i høyden.
For tiden leser jeg denne boken som jeg ble anbefalt av en god venn. Fra første stund bergtok den meg. Først og fremst på grunn av fortellerstemmen som tilhører en gammel mann som er 90 eller 93, som han selv sier. Fordi det er nemlig vanskelig å huske nøyaktig hvor gammel man er i den alderen.
Jeg er så sjeldent her inne at jeg må bruke noen, ganske mange – hele 15 minutter før jeg er i stand til å navigere rundt i forandrede områder. Det stabile er snart kun logoen for WordPress;)

min hovedstad, men likevel kun besøkt 3 gager de siste 25 år. Jeg har holdt meg til København i alle disse år. Men sist helg gikk turen dit hvor det ventet en langhelg hos en barndomsvenninne jeg ikke hadde sett på snart 30 år! Meget spennende.
Ja, selvfølgelig var jeg ved
mens vi vandret i kulissene under opraen. Så fulgte fem danseoppsettniger; fantastisk. Jeg må innrømme at jeg sovnet flere ganger under den første fordi jeg var så trett. Etter pausen, sterk kaffe og kake klarte jeg å holde meg våken reste av forestillingen.





